Etter å ha lett etter den «perfekte rasen» i to år, falt endelig valget på Rhodesian Ridgeback. Et valg vi aldri kommer til å angre på.
Vi visste vi ville ha en korthåret hund av middels stor til stor størrelse, en som kunne være med oss på fjellturer og generelt passe inn i vår livsstil - rolig inne, aktiv ute.
Sarah hadde passet en ridgeback når hun var yngre og hadde allerede da falt for rasen, men vi ble stadig advart om at dette var en krevende rase som burde være hos erfarne hundefolk. Vi har begge vokst opp med hund, men vi anså oss ikke som «erfarne». Vi begynte derfor å se på andre raser, men vi endte stadig tilbake til RR. Etter nøye vurderinger og etter å ha forhørt oss med folk som faktisk hadde ridgeback, så var valget tatt. Dixie ble vår første Rhodesian Ridgeback.
Det første vi så etter når vi skulle ha oss valp var oppdrettere som bodde i nærheten. Vi bodde på det tidspunktet i Bergen og så derfor etter noen i Hordaland, Sogn og Fjordane eller Rogaland. Det fantes oppdrettere i alle fylkene, men ingen hadde planer akkurat den sommeren vi ville ha. Av de annonsene som lå ute på det tidspunktet falt Sarah for Kennel Coolridged sin. Der var det et bilde av en hannhund som hun mente måtte være en av de vakreste ridgebackene hun noen gang hadde sett. Dette var uten å ha satt seg noe særlig inn i eksteriøret på rasen. Men det er faktisk en mening hun besitter den dag i dag.
Vi tok kontakt med Liv hos Kennel Coolridged og etter det tok vi flyet opp til Trondheim å besøkte henne, Dixie sin sin mor, tante og selvsagt valpene. En drømmedag på alle måter. Når vi i tillegg fikk vite at vi var garantert en av tispene i kullet kunne ikke dagen blitt mer komplett!
Dixie ble født på selveste 17. mai hos Kennel Coolridged i Trondheim. I kullet ble det født 11 valper, 7 hannhunder og 4 tisper. Dessverre var en hannhund døfødt og en hannhund døde to dager etter fødsel. I stamtavlen heter Dixie «Coolridged Bahati By Kalahari». Kalahari er etter pappa Kandy (Maiden's Kalahari Kandy) og Bahati er et eget navn som Dixie sin oppdretter, Liv, har valgt til henne. Bahati betyr lykke. Et navn vi syns er meget passende. Selv valgte vi å kalle henne Dixie, etter en stor legende på Everton FC (Asbjørn er en stor tilhenger av fotballaget).
16.juli 2012 var dagen kommet der vi skulle hente vår Dixie. Vi hadde kjøpt inn alt av utstyr og kjørte den lange veien til Trondheim for å hente henne. Så begynte tiden der vi skulle bli kjent med Dixie, og hun med oss. Det viste seg at Dixie ikke var en «typisk ridgeback». Hun var meget sosial og glad i alt og alle. Like gal ute som inne. Hun var en krevende valp, men dette utnyttet vi ved å være veldig aktiv med henne. Og valp var hun helt til hun ble ca.3 år. Da roet hun seg litt og var ikke like ivrig på å hoppe på alt hun så og hilse på alle hun møtte. Men hun elsker fortsatt å jobbe og hun elsker å være sammen med andre - uansett rase, alder eller kjønn. I dag er hun litt mer «ridgeback» – må bort å hilse, men trenger ikke mer kos og kaos etter det. Hun er en fantastisk hund. Stødig, trygg, nysgjerrig, lojal, snill og glad. Dessverre har Dixie allergi og hun vil derfor aldri bli brukt i avl. Men hun er verdens beste tante og jeg håper hun kan få være med å hjelpe til når vi en dag får valper. Det er tross alt hun som er grunnen til at vi i dag er så interessert i rasen og selv har blitt oppdretter.
